Det kan være bedrøvelig å lese norske aviser, men det kunne vært til å leve med hadde det bare vært for at avisen i seg selv var bedrøvelig. For det er en risiko man alltid løper.

Slik er ikke årsakssammenhengen nødvendigvis, ofte er sportsjournalistene minst like deprimerende som avisen.

For norske sportsjournalister i fri og usensurert utfoldelse kan være en nedslående opplevelse. Nå sist var det den såkalte "Knut Langeland", borgerskapets mest ihuga tilhenger, som viste at han nok kjenner sin historie, men helt har glemt den anstendigheten som man forventer, kanskje særlig av de høyborgerlige.

"Knut Langlends" sjikane av supportere føyer seg inn i en lang rekke episoder med det til felles at de blamerer sportsjournalistene som gruppe og bringer skam over journalister i sin alminnelighet. Noen dager før supporterne fikk pøbelkarakteristikken midt i fleisen i Bergens Tidende, var det de pent kledde som ble tråkket på - av sine egne, i BT.

Alt i 1997 fikk Brannsupporterne, i sin hjemby, Bergen, høre at de var slaur. Litt i samme gaten var Knut Langelands skamløse hets mot Mons Ivar Mjelde helt siden Dylan MacAllister ble satt ut av laget.

Det finnes en oppfatning blant norske sportsjournalister om at de spiller en rolle og gjør en forskjell. Om at de er kunnskapsrike og innsiktsfulle og en avgjørende del av avisopplevelsen, og slik har de skaffet seg fullmakt til å gjøre som de selv lyster.  Jeg vet ikke hva Mjeldes kroppsspråk, som reaksjon på sjikanen han ble utsatt for, gjør med selvinnsikten til en gruppe som mener seg hevet over all fornuft og ikke behøver å forholde seg til verken fakta eller realiteter, men som utelukkende lar seg styre av følelser.

Neppe mye, og det er et hjertesukk som bygger nettopp på kunnskapen om sportsjournalistenes tilbøyelighet til å betrakte seg selv som uangripelige. Hensikten helliger middelet. Og dessuten, skulle ikke de, som ikke betaler inngangspenger for å la seg underholde, ha lov til å ytre seg? Skulle ikke de, som følger både lesere og lag fra landsende til landsende, ha kvalifisert seg til å gi uttrykk for det som til enhver tid faller dem inn? Hets og sjikane inkludert?

Norske sportsjournalister er en uensartet gjeng, men i gruppens vold blir de forbausende ensartet. Tidligere kroppsarbeidere og halvstuderte. Tastaturryttere og kvasiintelektuelle. Klokker og prest. Stammetilhørigheten barberer bort ulikhetene og gjør dem alle så primitive som nettopp stammesamfunnet tillater dem å være. Der blir supporterne pøbler, treneren en idiot, og i moderne journalistikk, der pengene rår og lønningsposen avgjør hvor lojaliteten ligger, er de jo potensielle svikere, hele gjengen.

Det er blind patriotisme og primitivt engasjement. En gryte av følelser og opphisselse, raseri, hat og begeistring, der ingen ingredienser synes å være for sterke eller for usmakelige. Og skulle ytterligere legitimering for grovheter og overtramp behøves, finnes de i et utall av interne blogger og diskusjonsfora.

Det er alminnelig kjent at sportsjournalistikken dekker et behov i oss for å være apekatt. I en gjennomregulert hverdag representerer avisen en anledning til å være uskikkelig, til å legge vekk pentøyet og fornuften og ikle seg stammefargene og være rølp på jobb.

Det er ikke så mange slike arenaer tilbake. De typiske mannsredaksjonene med pin-up-bilder på veggene og grovt språk mellom barske karer er det få igjen av. Striledansene, som støtt kunne gi utløp for oppmagasinert aggresjon i form av en real nevekamp, er det så godt som helt slutt på. Samfunnet i sin alminnelighet har vært gjenstand for en feminisering som har frarøvet den mannlige journalisten flere av hans fristeder.

Men sportsredaksjonen er fremdeles hans.

Avisene trenger journalistene, de som flyr fra Bergen til Bodø og tilbake for å skrive. De som lever og ånder for, lider og feirer sammen med avisen sin.

Men avisene trenger også de reflekterte journalistene. De som kan skrive en artikkel uten å gå av skaftet, og og som kan se på avisen også med et blikk for det faglige. De som kan gi redaktøren rett selv om avgjørelsen går i sportsredaksjonens disfavør, de som gjenkjenner en god prestasjon uavhengig av hvem som utfører den, de som kanskje til og med er rause og romslige nok til å applaudere en prestasjon begått av en konkurrerende avis.

Når norske aviser tappes for lesere og journalister, er det disse som forsvinner først. Fordi alternativet, et oppegående medium, er så mye bedre. Der er omgivelsene mer kultiverte, kommentarene langt mer innsiktsfulle og faglig stimulerende. I den grad det er de andre mediene som beveger journalister og lesere over til andre seksjoner, er det mer kvaliteten på dem enn kvantiteten, for mange redaksjoner holder høyt faglig nivå.

For fagmannen blir valget enkelt, og slik blir sportsredaksjonen overlatt til kunnskapsløsheten, til bermen og de bare måtelig interesserte, de som er mer opptatt av overtidsmaten enn av journalistikken. Da blir sportsseksjonen en utrivelig del å lese, og på den måten kan nedgangen i lesere fort bli selvforsterkende.

 

 

Per Arne Flatberg